Nye regler om arbeidsavklaringspenger - til besvær.

Innstrammingene i arbeidsavklaringspenger (fra 1. januar 2018) har skapt stor politisk debatt og mange kritiske medieoppslag. Opposisjonen på Stortinget har lenge prøvd å endre reglene. Stortingets arbeids- og sosialkomite har nylig nedstemt forslaget om reversering av reglene. Saken behandles i Stortinget 22. mai og bl.a Fagforbundet har i den forbindelse varslet en politisk markering. 

Nedgangen i tallet på AAP-mottakere er på 16.700,-,  men folk på arbeidsavklaringspenger blir ikke borte selv om de går ut av denne køen. Ifølge Fagforbundet viser det seg bl.a. at 3100 er over på sosialhjelp. 4600 er blitt uføre, noe som alene gir 1,5 milliarder kroner mer i kostnader. Vel og merke dekkes utgiftene til sosialhjelp av kommunene, ikke  staten  som får en tilsvarende «besparelse», les Fagforbundets omtale av virkningene ved endringene her:

https://www.fagforbundet.no/nyheter/a/9936/fagforbundet-oppfordrer-demonstrer-mot-regjeringens-brutale-kutt-i-arbeidsavklaringspenger/

Se også Frifagbevegelse sin artikkel om Jostein og Marita -kastet ut i fattigdom - som berører konsekvensene av endringene: 
https://frifagbevegelse.no/ntlmagasinet/jostein-og-marita-er-i-en-haplos-situasjon-etter-aapendringer-de-er-sinte-og-frustrerte-6.158.630325.e06de754e6


Innstilling S 266, som ble nedstemt av Stortingsflertallet / regjeringen, kan leses her:
https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2018-2019/inns-201819-266s.pdf

LO-advokat Imran Haider har doktorgrad på folketrygdens inntektsbegrep og gjør her kort rede for innholdet i lovendringene og de konsekvensene disse har fått for mange:

Frem til 1. januar 2018 kunne arbeidsavklaringspenger innvilges i fire år, og i særlige tilfeller forlenges uten noen form for tidsbegrensning. Nå er maksimumstiden for å kunne motta arbeidsavklaringspenger satt til tre år.

Stønadsperioden kan i særlige tilfeller forlenges, men da begrenset til maks to år.

Vilkårene for forlengelse er kraftig skjerpet. For å få forlengelse må sykdommen/skaden være hovedårsaken til at personens arbeidsevne ikke er avklart. Personen må videre enten

• kunne vise til at vedkommende har gjennomgått langvarig utredning og har påbegynt medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, eller 
• at han/hun har vært forhindret fra å kunne kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak.

Deltakelse på opplæringstiltak kan også gi grunnlag for forlengelse i inntil 2 år. Etter maksimalperioden gjelder det normalt en karensperiode på ett år. Personen kan etter ett års karensperiode igjen framsette krav om arbeidsavklaringspenger og få innvilget arbeidsavklaringspenger om vilkårene er tilstede. I mellomperioden må personen forsørge seg selv på annen måte. 

Endring i reglene har den konsekvens at personer som har et åpenbart bistandsbehov mister arbeidsavklaringspenger som følge av tidsbegrensningen på 5 år (3 + 2 år) uten noe rom for å gjøre ytterligere unntak. Personer som fortsatt er for syke til å skaffe seg arbeidsinntekt og personer som kan få arbeidsevnen bedret gjennom tiltak, oppfyller dermed ikke vilkårene for arbeidsavklaringspenger.

Personene kan også få nektet forlengelse utover 3 år på grunn av de skjerpede reglene. Utredning og behandling kan ta tid og den ordinære stønadsperioden på 3 år  kan utløpe uten at det er satt i gang arbeidsrettede tiltak. Det ser ikke ut til å være anledning til å få forlenget stønadsperioden i disse tilfellene. At stønadsperioden har utløpt på grunn av ventetid på medisinske spesialister og/eller ventetid på arbeidsrettede tiltak, synes etter loven ikke å være relevant. Mangler ved helsevesenet og manglende ressurser hos NAV kan altså føre til at personer ikke får ytterligere arbeidsavklaringspenger.

De nevnte persongruppene vil normalt heller ikke oppfylle vilkårene for uføretrygd på grunn av kravet om at arbeidsevnen må være varig nedsatt. Det skaper mye frustrasjon å vente opptil ett år før man igjen kan søke om arbeidsavklaringspenger. Å arbeide i karensperioden vil ikke være et alternativ for de fleste på grunn av sykdom/skade, og mange vil være nødt til å søke om sosialstønad, låne penger av familie og venner, eller selge sin bolig.

Foreløpig har ikke enkeltskjebnene som har vært ute i media gjort særlig inntrykk på regjeringen og stortingsflertallet, og de syke og skadde er langt på vei henvist til å klare seg selv, uten støtte fra samfunnet. 

Erfaringene med arbeidsavklaringspenger illustrerer at framtidige endringer i folketrygdloven bør være bedre gjennomtenkt enn det som har vært tilfelle for endringene om arbeidsavklaringspenger. Det burde blant annet ha vært laget overgangsordninger for å ivareta de som nærmet seg makstid for stønadsperioden. Verken disse eller NAV synes å ha hatt tilstrekkelig tid til å innrette seg til de nye reglene.

Imran Haider har i neste nummer av Tidsskrift om Erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett (TFE), nr 1 for 2019, skrevet en artikkel hvor han behandler de siste årenes endringer i folketrygdloven, og han er kritisk til stortingsflertallets endringsiver på dette området.